Den vesle tigerbloggen

De siste ukene og månedene har jeg lagt merke til at jeg ikke ser så veldig godt. Dette burde ikke komme som noen stor overraskelse, for det har jeg faktisk aldri gjort, men nå er det blitt verre enn før.

Jeg vet jo godt hvorfor det er slik – det er lenge siden jeg var hos øyelegen og fikk bekreftet at jeg har fått mer grå stær. De lurer på operasjon, men foreløpig har de villet vente.

Og nå er det umulig å komme unna lenger. Jeg ser dårligere. Det er pes. Det gjør at jeg bruker lenger tid på ting enn før, og jeg blir mer sliten. Jeg har også lagt merke til at jeg har sluttet å gjøre ting jeg gjorde før. Jeg lar være å dra til sentrum. Jeg avslår invitasjoner. Jeg tar drosje til jobb.

I veska mi ligger det en stokk. Den er hvit, og kan foldes sammen og festes med en borrelås. Slik har den ligget lenge.

Jeg har mistet syn før. For omtrent tre år siden gikk det fort, og stokken ble en fast følgesvenn. Jeg lærte meg punktskrift. Så fikk jeg en ny hornhinne.

Jeg har jo opplevd det før, så hvorfor det skulle bli så vanskelig å ta fram igjen kjeppen denne gangen vet jeg ikke. Jeg har tenkt på det hver dag de siste ukene. Hvor dumt det er. At jeg setter både meg selv og andre i fare når jeg beveger meg i trafikken. At jeg sikkert ser ut som en narkoman der jeg går – subbende, med blikket limt til bakken og skuldrene oppunder ørene, mens jeg nestenkolliderer med søplespann og irriterte mennesker for annenhver meter.

Jeg vet det jo, men det er så deilig å klare seg uten! Så deilig å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Så deilig å ha begge hender fri. Deilig å ikke være så blind…

På jobben brukte jeg i dag en hel del tid på Facebook. Før du setter kaffen i halsen – det var helt legitimt, jeg lover! Det var research til en artikkel jeg skal skrive, men det endte opp med å gi meg et velfortjent spark bak. Det finnes en Facebook-gruppe – “Nytt syn på livet” heter den.

I dag gikk jeg ut fra kontoret med kjeppen i neven. Jeg gikk ut av heisen, festet grepet om håndtaket og lot resten av leddene falle ned og klikke seg på plass. Med solbrillene trygt plassert på nesa gikk jeg ut døra, og ikke inn i en ventende taxi. Jeg gikk opp Bogstadveien, og til Majorstua for å ta bussen hjem.

Jeg slappet av. Folk gikk til siden. Foreldre halte ungene sine ut av veien, biler stoppet ved fotgjengerfeltene. Fuglene sang og solen skinte! Jeg gikk hele Bogstadveien opp, uten å få skeivt smilende partnere i pinlige møtedanser. Uten å vike unna for hastende lyktestolper i siste øyeblikk. Uten å føle meg som en idiot da jeg spurte sjåføren om hvilken buss det var.

Og det beste av alt? Jeg så bedre! I stedet for å nikonsentrere meg om alle små og store hindringer i veien kunne jeg løfte blikket og se menneskene som kom imot meg. Ingen skulderdulting eller irriterte blikk. Jeg registrerte to hunder, tre søte unger i barnevogn og at det ikke var salg på Polarn O. Pyret i dag. Jeg er frelst.

Fra nå av er stokken og jeg et par igjen. Jeg er nok fortsatt ikke klar til å vise vår kjærlighet i hjembygda, og jeg håper at ingen kommenterer forlovelsen riktig ennå – det skal fortsatt lite til for å vippe meg av pinnen. Men det er ikke viktig. Nå vil jeg ikke lenger gå alene.

En kollega av Andreas hadde én kommentar da han fikk høre om det kommende farskapet: “Gå ut og spis! Gå på kino! For en ting er sikkert, det blir det ikke noe av etterpå!”

Jeg har ikke helt troen på at livet slutter når man får barn, men jeg innser at det nok blir noe mindre rom for spontanitet i tiden fremover. Og siden vi begge synes kino er en fin ting å bruke tiden på, har vi tatt rådet og sett en del filmer i det siste. Det er mye bra å se for tiden!

Her følger noen filmtips!

deUSYNLIGE

Filmen hadde premiére denne helgen, og er meget severdig! Norsk drama fra regissøren av “Hawaii, Oslo”, om Jan Thomas som slipper ut etter å ha sonet en dom for drapet på en liten gutt. Alle fortjener en ny sjanse, og Jan Thomas får jobb som organist i en kirke. Der innleder han et forhold til presten, som er alenemor for lille Jens. Han forteller henne ikke om fortiden sin, men så kommer en lærer til kirken med klassen sin. Hun er mor til gutten Jan Thomas ble dømt for å ha drept, og gjenkjenner den nye organisten.

Vi får del i en engasjerende og utfordrende historie, som er dramatisk fortalt gjennom flere hopp fram og tilbake i tid. Selv om filmen kanskje kunne vært kortet ned litt, er dette en svært fascinerende film som du ikke bør gå glipp av! Hovedrolleinnehaver Pål Sverre Valheim Hagen dukker opp i flere filmer utover høsten, og er også absolutt verdt å merke seg. Men jeg er stadig litt nysgjerrig på tittelen?

Uansett en svært sterk femmer fra meg.

Les filmanmeldelse av “deUSYNLIGE” i Dagbladet

Den siste revejakta

Filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens bok, med Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i hovedrollene. De to kameratene Carl og Robert lever av å selge hasj, og røyker gjerne litt selv også. På slutten av 70-tallet skal de gjennomføre en siste deal, men da går det galt. De vikles inn i et spill de ikke har kontroll over, som begynner med at de finner Roberts kjæreste død etter en tilsynelatende overdose.

Det kunne blitt så bra, især med Kristoffer Joner i rollen som junkie! Dessverre fungerer det bare ikke, selv om både historien og mange av scenene og skuespillerprestasjonene er gode hver for seg. Dessverre en film som er lett glemt.

Jeg gir en svak firer.

Les anmeldelsen av “Den siste revejakta” på Dagbladet.no

The Dark Knight

Heath Ledgers prestasjon som Jokeren i denne Batman-filmen er blitt skrytt opp i skyene. Det er ikke bare fordi han er død. Dette er uten tvil den beste heltefilmen jeg noen gang har sett, og det skal Ledger ha størstedelen av æren for. Han gir Jokeren en dybde som vi sjelden får se hos skurker i denne typen filmer. Absolutt verdt å se.

Lillegutt hadde karatetrening under store deler av filmen, så noe kan tyde på at lydnivået var litt høyt? Eller som en bekjent foreslo: “Han ville bare at dere skulle kjøpe actionfigurene!”

Jeg gir filmen gjerne en femmer.

Les anmeldelse av “The Dark Knight” på Dagbladet.no

Ikke krøll med Zohan

Jeg pleier normalt ikke å ha mye til overs for Adam Sandlers form for humor, men denne filmen er faktisk ganske artig! Du må selvsagt ta den for det den er, en slapstickkomedie som opererer svevende noen centimeter utenfor kanten. Historien om en israelsk kommandosoldat som iscenesetter sin egen død for å oppfylle drømmen som frisør i New York, lover i utgangspunktet heller ikke godt. Men om du har lyst til å se en totalt useriøs film og le litt, kan denne absolutt anbefales!

Vi så faktisk denne filmen for noen måneder siden på helgetur i Riga, av alle steder. Det er faktisk ganske artig å være de som ler av poengene mens latvierene fortsatt leser teksten!

En firer?

Les anmeldelse av “Ikke krøll med Zohan” på Dagbladet.no

Ni måneder er lenge, men likevel er det som jeg nettopp er blitt vant til å ha deg der. Det blir rart når du ikke skal være der inne lenger, men her ute. Hos meg. I armene mine.

Rart, men fint.

Jeg synes det er så koselig å kjenne at du sparker. At du strekker og beveger deg, selv om jeg ikke får lov til å sitte foroverbøyd lenger! For da vet jeg at du har det bra, og det er det absolutt viktigste som finnes!

Og når du hikker synes jeg så fryktelig synd på deg, for jeg vet hvor kjipt jeg synes det er å hikke selv. Da blir du liggende og vri deg, og jeg forsøker å stryke deg litt over ryggen og vugge deg forsiktig. Det lover jeg å fortsette med når du kommer ut også.

Når du ikke har sparket på en liten stund blir jeg kjempebekymret, og så dytter jeg kanskje litt på deg til du dytter tilbake. Beklager det, jeg maser sikkert veldig. Jeg er bare så uendelig redd for deg, og så må jeg bare sjekke at du fortsatt er der, liksom. Noen ganger tror jeg at du skjønner det, for da gir du bare et lite spark som for å si “Slapp av, mamma!”, og så legger du deg til å sove igjen. For selv om det sikkert høres veldig teit ut, kjennes det mange ganger som om du snakker til meg der innefra. Sukker litt og forsøker å berolige meg. Jeg liker å tenke det. Jeg tror du er veldig snill.

Det føles rart å være så inderlig glad i noen som jeg ikke engang har møtt. På samme tid føles det som jeg allerede kjenner deg. Synes jeg vet litt om hvordan du er, hvordan du tenker. Jeg er så veldig nysgjerrig på om det stemmer? Hvordan personligheten din er, hva du liker. Jeg gleder meg til å få hilse på deg, på ordentlig, selv om det er litt skummelt også. Da blir du så virkelig, liksom. Du har vært så langt borte så lenge, og jeg har drømt om deg, tenkt på deg, ønsket deg. Nå er det bare noen få uker igjen.

I går var vi, pappaen din og jeg, og hilste på noen vi kjenner som også har en liten gutt. Etter hvert tror jeg gutten kjedet seg litt, han sutret og ville ned på gulvet. Pappaen din plukket ham opp, og så gikk de en liten tur for å se på noe sammen. Han hadde et sånt spesielt smil da, pappaen din. Akkurat som når han klapper på deg, utenpå magen, og når du gir et lite spark og liksom sier “Hei pappa, her er jeg!”. Da blir han veldig glad! Jeg tror nok han gleder seg veldig, han også.

Jeg håper alt er klart til deg når du kommer. Jeg håper vi snart finner et fint hus vi kan flytte til, med en liten hage du kan leke i når du blir litt større. Men vi skal nok få det fint her i leiligheten også. Vuggen din står her, og om et par uker skal pappaen din til Sverige og hente vognen. Neste helg får vi besøk av mormoren og morfaren din. De har med seg en masse greier til deg – dyner, madrasser og klær. De spør hele tiden hvordan du har det, alle besteforeldrene dine.

Vi venter på deg alle sammen, skjønner du. Tantene, onklene og søskenbarna dine også. Men jeg tror nok mest meg. Jeg blir nok en veldig masete mamma, det tror i hvert fall pappaen din!  Føler meg så utrolig heldig som skal få lov til å være mammaen din. Akkurat din. Jeg håper at du ikke blir skuffet.

Den vesle tigerbloggen er oppe og går. Ingen stor begivenhet, men her er den i alle fall! Et sted for tanker om smått og stort, nært og fjernt. Så ofte jeg gidder. Vi får se hva det blir til!

Andreas har også fått blogg! (dermed kunne jeg ikke være noe dårligere, eller hva?)

Hans blogg finner du her: http://blog.havsberg.com