Nov 08 2011

Mitt liv som mamma

Category: UspesifisertDVT @ 12:35 pm

Da jeg skulle skrive om meg selv i min profil på Facebook, endte jeg opp med en oppramsning av roller og egenskaper som alle er deler av meg, og som jeg føler har hatt betydning for hvem jeg er. Halvdøv og halvblind var blant dem, men først et godt stykke ned på lista. Yrkestittelen min også. Men aller først står ett ord: Mamma. Det er den viktigste og den beste jobben jeg har.

Jeg har hatt mange mål for fremtiden, og de fleste av dem har blitt endret og byttet ut flere ganger. Bortsett fra ett. Jeg har alltid ønsket meg barn.

Så – da jeg endelig hadde funnet ham jeg ville få barn med, da det endelig ble en reell mulighet, kom tvilen. Skulle jeg tørre dette? Ville jeg klare å ta meg av et barn, jeg som ser så dårlig? Spørsmålene kom faktisk litt overraskende på meg. Jeg kjente jo mange synshemmede som allerede var blitt mødre og fedre, og som så vidt jeg kunne se klarte oppgaven utmerket. Barna deres fikk både mat og klær, oppfølging på skolen og i fritiden, og vokste endatil opp til å bli flotte, oppegående personer. Men hva så med meg? Hadde jeg det som skulle til for å bli en god mor?

Hvor denne tvilen kom fra, vet jeg ikke sikkert. Ingen har noen sinne sagt til meg at jeg ikke burde få barn. Kanskje har ingen ment det heller. Men jeg ble aldri spurt om å hjelpe søsknene mine å skifte bleie på deres små. Jeg ble ikke spurt om å sitte barnevakt i nabolaget, som klassevenninnene mine. Jeg tror nok ikke verken søsken eller naboer la noe bevisst i dette, men likevel plantet det en tvil i meg. Turte de ikke å la meg ta hånd om barna sine? Var det fordi jeg ser dårlig?

Heldigvis var beskjeden en helt annet da jeg snakket med de rundt meg. Mannen min, mamma, søsken og venner skjønte ikke hvorfor jeg skulle tenke sånn, og selv om jeg gikk mange runder med meg selv, også etter at jeg ble gravid, ble også jeg etter hvert tryggere. Jeg har en masse omsorg å gi, andre synshemmede klarer fint å være foreldre, og det finnes en løsning på det meste! Nå har jeg en trygg og aktiv sønn på tre år, full av humor, oppfinnsomhet og ukuelig vilje. Og i magen har jeg hans lillebror. Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være mammaen deres, og jeg koser meg!

Det er klart at det er slitsomt. Hardt arbeid. Frustrerende enkelte ganger, faktisk! Men slik er det også for alle andre foreldre, har jeg skjønt. Om de enn har alle sine sanser i behold! En del situasjoner er nok mer slitsomme for oss, og mange ting må vi løse annerledes enn andre foreldre. Men sammen har vår lille familie funnet gode måter som fungerer for oss. Jeg har tilbrakt mange timer på internett, for å lese om beste barnemat, bilsete og regntøy. Vi har spurt andre synshemmede foreldre til råds om alt fra valg av barnevogn til hvordan få i hvert fall noe av grøten inn i babymunnen. Vi har søkt om prioritet i den nærmeste barnehagen, taxi-reiser og talende febermåler. Vi har gjerdet inn hagen. Og – vi har bedt om hjelp når vi har trengt det.

Med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har jeg et par ekstra øyne for å sjekke om det er flekker på klærne til sønnen min, til å bli med på babysvømming eller klippe barnenegler. Og besteforeldrene blir nesten snurte om vi ikke spør dem om skyss for å hente den nye sklia til hagen,  lese godnatthistorie når de er på besøk, eller å sitte barnevakt.

Stort sett har vi likevel funnet ut av ting på egen hånd. Hjemme har vi sikret trapper, stikkontakter og fjernet bordduker, slik at det blir lettere å følge med. Jeg velger lekeplasser med gjerde rundt, slik at jeg lettere kan holde kontroll. Jeg holder meg i nærheten av sønnen min, samtidig som jeg er bevisst på å gi ham det rommet og friheten han skal ha. Vi har strenge regler om å holde hender når vi er ute og går, alltid ha selene på hvis vi bruker vogn, alltid stoppe når mamma eller pappa roper ”Vent!”, og aldri, ALDRI leke gjemsel med oss. Andre rister på hodet når jeg forteller dette, og skjønner ikke at dette kan fungere, men på disse reglene er jeg streng, og for min sønn er det helt normalt at det må være sånn. Så vet han at han får klatre, hoppe og løpe så mye han orker så snart omgivelsene tillater det.

Det viktigste for meg er at barna mine får en trygg og god oppvekst, med de samme mulighetene og ansvaret som andre barn. At jeg, og ingen andre, er mamma for mine barn. Det siste tror jeg faktisk ingen som kjenner meg betviler – selv om vi får hjelp til noen ting er det fortsatt vi som er foreldrene og har styringen, og det er oss gutten vår henvender seg til når han vil ha trøst eller svar.

 

Stort sett har jeg ikke møtt mange fordommer. Jeg har aldri fått barnevernet på døra, eller blitt stilt til veggs den gangen vi tok med gutten vår på legevakta. Og om jeg noen ganger har blitt forhørt på helsestasjonen, eller føler at jeg får noen ekstra blikk fra de andre foreldrene i barnehagen eller andre, så vet jeg nå at det gjør ikke noe. For dette fikser jeg – morsevnen sitter ikke i synsnerven!


Oct 20 2010

Funksjonshemmede – ikke som andre mennesker?

Category: Barn,SynDVT @ 3:54 am

Byrådet i Oslo har bestemt at arbeids- og utdanningsreiser skal bli umulig for meg å bruke. Jeg gruer meg til neste år.

Livet mitt er veldig bra nå. Jeg har en jobb hvor jeg får utnytte de evnene og ressursene jeg har, med gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Jeg har en fantastisk mann, og verdens morsomste, trassigste og beste lille 2-åring.

Jeg har alltid sett og hørt dårlig. Jeg har også alltid vært bestemt på at det ikke skal hindre meg fra å bidra i samfunnet på den måten jeg kan, eller stoppe meg fra å leve et normalt aktivt liv. For å få til det har jeg også blitt nødt til å innse at jeg trenger litt hjelp noen ganger. Arbeids- og utdanningsreiser bidrar sterkt til at jeg kan jobbe i en så høy stillingsprosent som jeg gjør. Inntil 1. januar 2011.

Nå har byrådet i Oslo bestemt at fra 1. januar 2011 skal ordningen med arbeids- og utdanningsreiser legges om. Det skal i større grad bli samkjøring, slik at flere funksjonshemmede skal dele bil på vei til og fra jobb- eller utdanningssted. På papiret høres det vel og bra ut – jeg har ingenting imot å kjøre til jobben sammen med andre. Problemene oppstår når dette skal settes ut i praksis, fordi vi rett og slett ikke er så mange funksjonshemmede som skal fra samme sted til samme sted på omtrent samme tid.

For funksjonshemmede er akkurat like ulike som alle andre mennesker. Vi har ulike jobber, ulike familiesituasjoner og ulike liv.

Forbi huset mitt går det en buss hvert kvarter i rushtiden. Alle som vil kan hoppe på og ta den bussen som måtte passe. Hvis noen andres 2-åring slår seg vrang på vei til barnehagen, og leveringen plutselig tar 20 minutter lengre tid, så tar de bare neste buss. Byrådet har bestemt at en slik fleksibilitet skal ikke funksjonshemmede ha.

Hvis det er sterk sol, eller snø og overskyet ute, kan ikke jeg ta den bussen. For meg vil det kreve så mange krefter å holde oversikt over alle bevegelige objekter i trafikken, alle skilt og fortauskanter, unngå å bli påkjørt og samtidig vite hvor jeg går, at jeg er utkjørt før jeg i det hele tatt kommer meg til jobben. Da kan jeg ikke gjøre den jobben jeg skal.

Fra 1. januar 2011 forventes det at jeg beregner minst en og en halv time når jeg skal på jobben. Jeg må bestille taxi på forhånd, og være klar for å bli hentet et kvarter før og et kvarter etter det tidspunktet jeg har bestilt. I tillegg må jeg forvente å bruke en time på transporten i rushtiden, for at taxien skal kunne kjøre innom og hente og slippe av andre funksjonshemmede forskjellige steder i byen.

Hjemmefra til min arbeidsplass tar det ca. ti minutter å kjøre – omtrent et kvarter med buss og trikk.

Jeg kan ikke forvente at min 2-åring skal være klar på eksakt samme tidspunkt hver morgen. Noen ganger går frokosten fint, andre ganger flyr brødskiver veggimellom og vi må skifte alle klær og bleier en ekstra gang. Slik er det i de fleste småbarnsforeldres liv, og slik er det også i mitt. Det har jeg ingenting imot – jeg gleder meg over å være mor, og jeg gleder meg over å kunne tjene mine egne penger. Fra 1. januar 2011 må jeg finne andre måter for å komme meg på jobben enn arbeids- og utdanningsreiser. Jeg håper jeg klarer det.


Oct 05 2009

Stokkvegring

Category: SynDVT @ 11:43 am

De siste ukene og månedene har jeg lagt merke til at jeg ikke ser så veldig godt. Dette burde ikke komme som noen stor overraskelse, for det har jeg faktisk aldri gjort, men nå er det blitt verre enn før.

Jeg vet jo godt hvorfor det er slik – det er lenge siden jeg var hos øyelegen og fikk bekreftet at jeg har fått mer grå stær. De lurer på operasjon, men foreløpig har de villet vente.

Og nå er det umulig å komme unna lenger. Jeg ser dårligere. Det er pes. Det gjør at jeg bruker lenger tid på ting enn før, og jeg blir mer sliten. Jeg har også lagt merke til at jeg har sluttet å gjøre ting jeg gjorde før. Jeg lar være å dra til sentrum. Jeg avslår invitasjoner. Jeg tar drosje til jobb.

I veska mi ligger det en stokk. Den er hvit, og kan foldes sammen og festes med en borrelås. Slik har den ligget lenge.

Jeg har mistet syn før. For omtrent tre år siden gikk det fort, og stokken ble en fast følgesvenn. Jeg lærte meg punktskrift. Så fikk jeg en ny hornhinne.

Jeg har jo opplevd det før, så hvorfor det skulle bli så vanskelig å ta fram igjen kjeppen denne gangen vet jeg ikke. Jeg har tenkt på det hver dag de siste ukene. Hvor dumt det er. At jeg setter både meg selv og andre i fare når jeg beveger meg i trafikken. At jeg sikkert ser ut som en narkoman der jeg går – subbende, med blikket limt til bakken og skuldrene oppunder ørene, mens jeg nestenkolliderer med søplespann og irriterte mennesker for annenhver meter.

Jeg vet det jo, men det er så deilig å klare seg uten! Så deilig å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Så deilig å ha begge hender fri. Deilig å ikke være så blind…

På jobben brukte jeg i dag en hel del tid på Facebook. Før du setter kaffen i halsen – det var helt legitimt, jeg lover! Det var research til en artikkel jeg skal skrive, men det endte opp med å gi meg et velfortjent spark bak. Det finnes en Facebook-gruppe – “Nytt syn på livet” heter den.

I dag gikk jeg ut fra kontoret med kjeppen i neven. Jeg gikk ut av heisen, festet grepet om håndtaket og lot resten av leddene falle ned og klikke seg på plass. Med solbrillene trygt plassert på nesa gikk jeg ut døra, og ikke inn i en ventende taxi. Jeg gikk opp Bogstadveien, og til Majorstua for å ta bussen hjem.

Jeg slappet av. Folk gikk til siden. Foreldre halte ungene sine ut av veien, biler stoppet ved fotgjengerfeltene. Fuglene sang og solen skinte! Jeg gikk hele Bogstadveien opp, uten å få skeivt smilende partnere i pinlige møtedanser. Uten å vike unna for hastende lyktestolper i siste øyeblikk. Uten å føle meg som en idiot da jeg spurte sjåføren om hvilken buss det var.

Og det beste av alt? Jeg så bedre! I stedet for å nikonsentrere meg om alle små og store hindringer i veien kunne jeg løfte blikket og se menneskene som kom imot meg. Ingen skulderdulting eller irriterte blikk. Jeg registrerte to hunder, tre søte unger i barnevogn og at det ikke var salg på Polarn O. Pyret i dag. Jeg er frelst.

Fra nå av er stokken og jeg et par igjen. Jeg er nok fortsatt ikke klar til å vise vår kjærlighet i hjembygda, og jeg håper at ingen kommenterer forlovelsen riktig ennå – det skal fortsatt lite til for å vippe meg av pinnen. Men det er ikke viktig. Nå vil jeg ikke lenger gå alene.


Oct 04 2008

Se film – før det er for seint!

Category: KulturDVT @ 8:43 am

En kollega av Andreas hadde én kommentar da han fikk høre om det kommende farskapet: “Gå ut og spis! Gå på kino! For en ting er sikkert, det blir det ikke noe av etterpå!”

Jeg har ikke helt troen på at livet slutter når man får barn, men jeg innser at det nok blir noe mindre rom for spontanitet i tiden fremover. Og siden vi begge synes kino er en fin ting å bruke tiden på, har vi tatt rådet og sett en del filmer i det siste. Det er mye bra å se for tiden!

Her følger noen filmtips!

deUSYNLIGE

Filmen hadde premiére denne helgen, og er meget severdig! Norsk drama fra regissøren av “Hawaii, Oslo”, om Jan Thomas som slipper ut etter å ha sonet en dom for drapet på en liten gutt. Alle fortjener en ny sjanse, og Jan Thomas får jobb som organist i en kirke. Der innleder han et forhold til presten, som er alenemor for lille Jens. Han forteller henne ikke om fortiden sin, men så kommer en lærer til kirken med klassen sin. Hun er mor til gutten Jan Thomas ble dømt for å ha drept, og gjenkjenner den nye organisten.

Vi får del i en engasjerende og utfordrende historie, som er dramatisk fortalt gjennom flere hopp fram og tilbake i tid. Selv om filmen kanskje kunne vært kortet ned litt, er dette en svært fascinerende film som du ikke bør gå glipp av! Hovedrolleinnehaver Pål Sverre Valheim Hagen dukker opp i flere filmer utover høsten, og er også absolutt verdt å merke seg. Men jeg er stadig litt nysgjerrig på tittelen?

Uansett en svært sterk femmer fra meg.

Les filmanmeldelse av “deUSYNLIGE” i Dagbladet

Den siste revejakta

Filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens bok, med Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i hovedrollene. De to kameratene Carl og Robert lever av å selge hasj, og røyker gjerne litt selv også. På slutten av 70-tallet skal de gjennomføre en siste deal, men da går det galt. De vikles inn i et spill de ikke har kontroll over, som begynner med at de finner Roberts kjæreste død etter en tilsynelatende overdose.

Det kunne blitt så bra, især med Kristoffer Joner i rollen som junkie! Dessverre fungerer det bare ikke, selv om både historien og mange av scenene og skuespillerprestasjonene er gode hver for seg. Dessverre en film som er lett glemt.

Jeg gir en svak firer.

Les anmeldelsen av “Den siste revejakta” på Dagbladet.no

The Dark Knight

Heath Ledgers prestasjon som Jokeren i denne Batman-filmen er blitt skrytt opp i skyene. Det er ikke bare fordi han er død. Dette er uten tvil den beste heltefilmen jeg noen gang har sett, og det skal Ledger ha størstedelen av æren for. Han gir Jokeren en dybde som vi sjelden får se hos skurker i denne typen filmer. Absolutt verdt å se.

Lillegutt hadde karatetrening under store deler av filmen, så noe kan tyde på at lydnivået var litt høyt? Eller som en bekjent foreslo: “Han ville bare at dere skulle kjøpe actionfigurene!”

Jeg gir filmen gjerne en femmer.

Les anmeldelse av “The Dark Knight” på Dagbladet.no

Ikke krøll med Zohan

Jeg pleier normalt ikke å ha mye til overs for Adam Sandlers form for humor, men denne filmen er faktisk ganske artig! Du må selvsagt ta den for det den er, en slapstickkomedie som opererer svevende noen centimeter utenfor kanten. Historien om en israelsk kommandosoldat som iscenesetter sin egen død for å oppfylle drømmen som frisør i New York, lover i utgangspunktet heller ikke godt. Men om du har lyst til å se en totalt useriøs film og le litt, kan denne absolutt anbefales!

Vi så faktisk denne filmen for noen måneder siden på helgetur i Riga, av alle steder. Det er faktisk ganske artig å være de som ler av poengene mens latvierene fortsatt leser teksten! 🙂

En firer?

Les anmeldelse av “Ikke krøll med Zohan” på Dagbladet.no


Sep 15 2008

Ni måneder

Category: BarnDVT @ 8:44 am

Ni måneder er lenge, men likevel er det som jeg nettopp er blitt vant til å ha deg der. Det blir rart når du ikke skal være der inne lenger, men her ute. Hos meg. I armene mine.

Rart, men fint.

Jeg synes det er så koselig å kjenne at du sparker. At du strekker og beveger deg, selv om jeg ikke får lov til å sitte foroverbøyd lenger! For da vet jeg at du har det bra, og det er det absolutt viktigste som finnes!

Og når du hikker synes jeg så fryktelig synd på deg, for jeg vet hvor kjipt jeg synes det er å hikke selv. Da blir du liggende og vri deg, og jeg forsøker å stryke deg litt over ryggen og vugge deg forsiktig. Det lover jeg å fortsette med når du kommer ut også.

Når du ikke har sparket på en liten stund blir jeg kjempebekymret, og så dytter jeg kanskje litt på deg til du dytter tilbake. Beklager det, jeg maser sikkert veldig. Jeg er bare så uendelig redd for deg, og så må jeg bare sjekke at du fortsatt er der, liksom. Noen ganger tror jeg at du skjønner det, for da gir du bare et lite spark som for å si “Slapp av, mamma!”, og så legger du deg til å sove igjen. For selv om det sikkert høres veldig teit ut, kjennes det mange ganger som om du snakker til meg der innefra. Sukker litt og forsøker å berolige meg. Jeg liker å tenke det. Jeg tror du er veldig snill.

Det føles rart å være så inderlig glad i noen som jeg ikke engang har møtt. På samme tid føles det som jeg allerede kjenner deg. Synes jeg vet litt om hvordan du er, hvordan du tenker. Jeg er så veldig nysgjerrig på om det stemmer? Hvordan personligheten din er, hva du liker. Jeg gleder meg til å få hilse på deg, på ordentlig, selv om det er litt skummelt også. Da blir du så virkelig, liksom. Du har vært så langt borte så lenge, og jeg har drømt om deg, tenkt på deg, ønsket deg. Nå er det bare noen få uker igjen.

I går var vi, pappaen din og jeg, og hilste på noen vi kjenner som også har en liten gutt. Etter hvert tror jeg gutten kjedet seg litt, han sutret og ville ned på gulvet. Pappaen din plukket ham opp, og så gikk de en liten tur for å se på noe sammen. Han hadde et sånt spesielt smil da, pappaen din. Akkurat som når han klapper på deg, utenpå magen, og når du gir et lite spark og liksom sier “Hei pappa, her er jeg!”. Da blir han veldig glad! Jeg tror nok han gleder seg veldig, han også.

Jeg håper alt er klart til deg når du kommer. Jeg håper vi snart finner et fint hus vi kan flytte til, med en liten hage du kan leke i når du blir litt større. Men vi skal nok få det fint her i leiligheten også. Vuggen din står her, og om et par uker skal pappaen din til Sverige og hente vognen. Neste helg får vi besøk av mormoren og morfaren din. De har med seg en masse greier til deg – dyner, madrasser og klær. De spør hele tiden hvordan du har det, alle besteforeldrene dine.

Vi venter på deg alle sammen, skjønner du. Tantene, onklene og søskenbarna dine også. Men jeg tror nok mest meg. Jeg blir nok en veldig masete mamma, det tror i hvert fall pappaen din!  Føler meg så utrolig heldig som skal få lov til å være mammaen din. Akkurat din. Jeg håper at du ikke blir skuffet.


Jul 31 2008

Hei verden!

Category: UspesifisertDVT @ 3:09 pm

Den vesle tigerbloggen er oppe og går. Ingen stor begivenhet, men her er den i alle fall! Et sted for tanker om smått og stort, nært og fjernt. Så ofte jeg gidder. Vi får se hva det blir til! 🙂

Andreas har også fått blogg! (dermed kunne jeg ikke være noe dårligere, eller hva?)

Hans blogg finner du her: http://blog.havsberg.com