Oct 20 2010

Funksjonshemmede – ikke som andre mennesker?

Category: Barn,SynDVT @ 3:54 am

Byrådet i Oslo har bestemt at arbeids- og utdanningsreiser skal bli umulig for meg å bruke. Jeg gruer meg til neste år.

Livet mitt er veldig bra nå. Jeg har en jobb hvor jeg får utnytte de evnene og ressursene jeg har, med gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Jeg har en fantastisk mann, og verdens morsomste, trassigste og beste lille 2-åring.

Jeg har alltid sett og hørt dårlig. Jeg har også alltid vært bestemt på at det ikke skal hindre meg fra å bidra i samfunnet på den måten jeg kan, eller stoppe meg fra å leve et normalt aktivt liv. For å få til det har jeg også blitt nødt til å innse at jeg trenger litt hjelp noen ganger. Arbeids- og utdanningsreiser bidrar sterkt til at jeg kan jobbe i en så høy stillingsprosent som jeg gjør. Inntil 1. januar 2011.

Nå har byrådet i Oslo bestemt at fra 1. januar 2011 skal ordningen med arbeids- og utdanningsreiser legges om. Det skal i større grad bli samkjøring, slik at flere funksjonshemmede skal dele bil på vei til og fra jobb- eller utdanningssted. På papiret høres det vel og bra ut – jeg har ingenting imot å kjøre til jobben sammen med andre. Problemene oppstår når dette skal settes ut i praksis, fordi vi rett og slett ikke er så mange funksjonshemmede som skal fra samme sted til samme sted på omtrent samme tid.

For funksjonshemmede er akkurat like ulike som alle andre mennesker. Vi har ulike jobber, ulike familiesituasjoner og ulike liv.

Forbi huset mitt går det en buss hvert kvarter i rushtiden. Alle som vil kan hoppe på og ta den bussen som måtte passe. Hvis noen andres 2-åring slår seg vrang på vei til barnehagen, og leveringen plutselig tar 20 minutter lengre tid, så tar de bare neste buss. Byrådet har bestemt at en slik fleksibilitet skal ikke funksjonshemmede ha.

Hvis det er sterk sol, eller snø og overskyet ute, kan ikke jeg ta den bussen. For meg vil det kreve så mange krefter å holde oversikt over alle bevegelige objekter i trafikken, alle skilt og fortauskanter, unngå å bli påkjørt og samtidig vite hvor jeg går, at jeg er utkjørt før jeg i det hele tatt kommer meg til jobben. Da kan jeg ikke gjøre den jobben jeg skal.

Fra 1. januar 2011 forventes det at jeg beregner minst en og en halv time når jeg skal på jobben. Jeg må bestille taxi på forhånd, og være klar for å bli hentet et kvarter før og et kvarter etter det tidspunktet jeg har bestilt. I tillegg må jeg forvente å bruke en time på transporten i rushtiden, for at taxien skal kunne kjøre innom og hente og slippe av andre funksjonshemmede forskjellige steder i byen.

Hjemmefra til min arbeidsplass tar det ca. ti minutter å kjøre – omtrent et kvarter med buss og trikk.

Jeg kan ikke forvente at min 2-åring skal være klar på eksakt samme tidspunkt hver morgen. Noen ganger går frokosten fint, andre ganger flyr brødskiver veggimellom og vi må skifte alle klær og bleier en ekstra gang. Slik er det i de fleste småbarnsforeldres liv, og slik er det også i mitt. Det har jeg ingenting imot – jeg gleder meg over å være mor, og jeg gleder meg over å kunne tjene mine egne penger. Fra 1. januar 2011 må jeg finne andre måter for å komme meg på jobben enn arbeids- og utdanningsreiser. Jeg håper jeg klarer det.


Sep 15 2008

Ni måneder

Category: BarnDVT @ 8:44 am

Ni måneder er lenge, men likevel er det som jeg nettopp er blitt vant til å ha deg der. Det blir rart når du ikke skal være der inne lenger, men her ute. Hos meg. I armene mine.

Rart, men fint.

Jeg synes det er så koselig å kjenne at du sparker. At du strekker og beveger deg, selv om jeg ikke får lov til å sitte foroverbøyd lenger! For da vet jeg at du har det bra, og det er det absolutt viktigste som finnes!

Og når du hikker synes jeg så fryktelig synd på deg, for jeg vet hvor kjipt jeg synes det er å hikke selv. Da blir du liggende og vri deg, og jeg forsøker å stryke deg litt over ryggen og vugge deg forsiktig. Det lover jeg å fortsette med når du kommer ut også.

Når du ikke har sparket på en liten stund blir jeg kjempebekymret, og så dytter jeg kanskje litt på deg til du dytter tilbake. Beklager det, jeg maser sikkert veldig. Jeg er bare så uendelig redd for deg, og så må jeg bare sjekke at du fortsatt er der, liksom. Noen ganger tror jeg at du skjønner det, for da gir du bare et lite spark som for å si “Slapp av, mamma!”, og så legger du deg til å sove igjen. For selv om det sikkert høres veldig teit ut, kjennes det mange ganger som om du snakker til meg der innefra. Sukker litt og forsøker å berolige meg. Jeg liker å tenke det. Jeg tror du er veldig snill.

Det føles rart å være så inderlig glad i noen som jeg ikke engang har møtt. På samme tid føles det som jeg allerede kjenner deg. Synes jeg vet litt om hvordan du er, hvordan du tenker. Jeg er så veldig nysgjerrig på om det stemmer? Hvordan personligheten din er, hva du liker. Jeg gleder meg til å få hilse på deg, på ordentlig, selv om det er litt skummelt også. Da blir du så virkelig, liksom. Du har vært så langt borte så lenge, og jeg har drømt om deg, tenkt på deg, ønsket deg. Nå er det bare noen få uker igjen.

I går var vi, pappaen din og jeg, og hilste på noen vi kjenner som også har en liten gutt. Etter hvert tror jeg gutten kjedet seg litt, han sutret og ville ned på gulvet. Pappaen din plukket ham opp, og så gikk de en liten tur for å se på noe sammen. Han hadde et sånt spesielt smil da, pappaen din. Akkurat som når han klapper på deg, utenpå magen, og når du gir et lite spark og liksom sier “Hei pappa, her er jeg!”. Da blir han veldig glad! Jeg tror nok han gleder seg veldig, han også.

Jeg håper alt er klart til deg når du kommer. Jeg håper vi snart finner et fint hus vi kan flytte til, med en liten hage du kan leke i når du blir litt større. Men vi skal nok få det fint her i leiligheten også. Vuggen din står her, og om et par uker skal pappaen din til Sverige og hente vognen. Neste helg får vi besøk av mormoren og morfaren din. De har med seg en masse greier til deg – dyner, madrasser og klær. De spør hele tiden hvordan du har det, alle besteforeldrene dine.

Vi venter på deg alle sammen, skjønner du. Tantene, onklene og søskenbarna dine også. Men jeg tror nok mest meg. Jeg blir nok en veldig masete mamma, det tror i hvert fall pappaen din!  Føler meg så utrolig heldig som skal få lov til å være mammaen din. Akkurat din. Jeg håper at du ikke blir skuffet.