Oct 20 2010

Funksjonshemmede – ikke som andre mennesker?

Category: Barn,SynDVT @ 3:54 am

Byrådet i Oslo har bestemt at arbeids- og utdanningsreiser skal bli umulig for meg å bruke. Jeg gruer meg til neste år.

Livet mitt er veldig bra nå. Jeg har en jobb hvor jeg får utnytte de evnene og ressursene jeg har, med gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Jeg har en fantastisk mann, og verdens morsomste, trassigste og beste lille 2-åring.

Jeg har alltid sett og hørt dårlig. Jeg har også alltid vært bestemt på at det ikke skal hindre meg fra å bidra i samfunnet på den måten jeg kan, eller stoppe meg fra å leve et normalt aktivt liv. For å få til det har jeg også blitt nødt til å innse at jeg trenger litt hjelp noen ganger. Arbeids- og utdanningsreiser bidrar sterkt til at jeg kan jobbe i en så høy stillingsprosent som jeg gjør. Inntil 1. januar 2011.

Nå har byrådet i Oslo bestemt at fra 1. januar 2011 skal ordningen med arbeids- og utdanningsreiser legges om. Det skal i større grad bli samkjøring, slik at flere funksjonshemmede skal dele bil på vei til og fra jobb- eller utdanningssted. På papiret høres det vel og bra ut – jeg har ingenting imot å kjøre til jobben sammen med andre. Problemene oppstår når dette skal settes ut i praksis, fordi vi rett og slett ikke er så mange funksjonshemmede som skal fra samme sted til samme sted på omtrent samme tid.

For funksjonshemmede er akkurat like ulike som alle andre mennesker. Vi har ulike jobber, ulike familiesituasjoner og ulike liv.

Forbi huset mitt går det en buss hvert kvarter i rushtiden. Alle som vil kan hoppe på og ta den bussen som måtte passe. Hvis noen andres 2-åring slår seg vrang på vei til barnehagen, og leveringen plutselig tar 20 minutter lengre tid, så tar de bare neste buss. Byrådet har bestemt at en slik fleksibilitet skal ikke funksjonshemmede ha.

Hvis det er sterk sol, eller snø og overskyet ute, kan ikke jeg ta den bussen. For meg vil det kreve så mange krefter å holde oversikt over alle bevegelige objekter i trafikken, alle skilt og fortauskanter, unngå å bli påkjørt og samtidig vite hvor jeg går, at jeg er utkjørt før jeg i det hele tatt kommer meg til jobben. Da kan jeg ikke gjøre den jobben jeg skal.

Fra 1. januar 2011 forventes det at jeg beregner minst en og en halv time når jeg skal på jobben. Jeg må bestille taxi på forhånd, og være klar for å bli hentet et kvarter før og et kvarter etter det tidspunktet jeg har bestilt. I tillegg må jeg forvente å bruke en time på transporten i rushtiden, for at taxien skal kunne kjøre innom og hente og slippe av andre funksjonshemmede forskjellige steder i byen.

Hjemmefra til min arbeidsplass tar det ca. ti minutter å kjøre – omtrent et kvarter med buss og trikk.

Jeg kan ikke forvente at min 2-åring skal være klar på eksakt samme tidspunkt hver morgen. Noen ganger går frokosten fint, andre ganger flyr brødskiver veggimellom og vi må skifte alle klær og bleier en ekstra gang. Slik er det i de fleste småbarnsforeldres liv, og slik er det også i mitt. Det har jeg ingenting imot – jeg gleder meg over å være mor, og jeg gleder meg over å kunne tjene mine egne penger. Fra 1. januar 2011 må jeg finne andre måter for å komme meg på jobben enn arbeids- og utdanningsreiser. Jeg håper jeg klarer det.


Oct 05 2009

Stokkvegring

Category: SynDVT @ 11:43 am

De siste ukene og månedene har jeg lagt merke til at jeg ikke ser så veldig godt. Dette burde ikke komme som noen stor overraskelse, for det har jeg faktisk aldri gjort, men nå er det blitt verre enn før.

Jeg vet jo godt hvorfor det er slik – det er lenge siden jeg var hos øyelegen og fikk bekreftet at jeg har fått mer grå stær. De lurer på operasjon, men foreløpig har de villet vente.

Og nå er det umulig å komme unna lenger. Jeg ser dårligere. Det er pes. Det gjør at jeg bruker lenger tid på ting enn før, og jeg blir mer sliten. Jeg har også lagt merke til at jeg har sluttet å gjøre ting jeg gjorde før. Jeg lar være å dra til sentrum. Jeg avslår invitasjoner. Jeg tar drosje til jobb.

I veska mi ligger det en stokk. Den er hvit, og kan foldes sammen og festes med en borrelås. Slik har den ligget lenge.

Jeg har mistet syn før. For omtrent tre år siden gikk det fort, og stokken ble en fast følgesvenn. Jeg lærte meg punktskrift. Så fikk jeg en ny hornhinne.

Jeg har jo opplevd det før, så hvorfor det skulle bli så vanskelig å ta fram igjen kjeppen denne gangen vet jeg ikke. Jeg har tenkt på det hver dag de siste ukene. Hvor dumt det er. At jeg setter både meg selv og andre i fare når jeg beveger meg i trafikken. At jeg sikkert ser ut som en narkoman der jeg går – subbende, med blikket limt til bakken og skuldrene oppunder ørene, mens jeg nestenkolliderer med søplespann og irriterte mennesker for annenhver meter.

Jeg vet det jo, men det er så deilig å klare seg uten! Så deilig å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Så deilig å ha begge hender fri. Deilig å ikke være så blind…

På jobben brukte jeg i dag en hel del tid på Facebook. Før du setter kaffen i halsen – det var helt legitimt, jeg lover! Det var research til en artikkel jeg skal skrive, men det endte opp med å gi meg et velfortjent spark bak. Det finnes en Facebook-gruppe – “Nytt syn på livet” heter den.

I dag gikk jeg ut fra kontoret med kjeppen i neven. Jeg gikk ut av heisen, festet grepet om håndtaket og lot resten av leddene falle ned og klikke seg på plass. Med solbrillene trygt plassert på nesa gikk jeg ut døra, og ikke inn i en ventende taxi. Jeg gikk opp Bogstadveien, og til Majorstua for å ta bussen hjem.

Jeg slappet av. Folk gikk til siden. Foreldre halte ungene sine ut av veien, biler stoppet ved fotgjengerfeltene. Fuglene sang og solen skinte! Jeg gikk hele Bogstadveien opp, uten å få skeivt smilende partnere i pinlige møtedanser. Uten å vike unna for hastende lyktestolper i siste øyeblikk. Uten å føle meg som en idiot da jeg spurte sjåføren om hvilken buss det var.

Og det beste av alt? Jeg så bedre! I stedet for å nikonsentrere meg om alle små og store hindringer i veien kunne jeg løfte blikket og se menneskene som kom imot meg. Ingen skulderdulting eller irriterte blikk. Jeg registrerte to hunder, tre søte unger i barnevogn og at det ikke var salg på Polarn O. Pyret i dag. Jeg er frelst.

Fra nå av er stokken og jeg et par igjen. Jeg er nok fortsatt ikke klar til å vise vår kjærlighet i hjembygda, og jeg håper at ingen kommenterer forlovelsen riktig ennå – det skal fortsatt lite til for å vippe meg av pinnen. Men det er ikke viktig. Nå vil jeg ikke lenger gå alene.