Oct 20 2010

Funksjonshemmede – ikke som andre mennesker?

Category: Barn,SynDVT @ 3:54 am

Byrådet i Oslo har bestemt at arbeids- og utdanningsreiser skal bli umulig for meg å bruke. Jeg gruer meg til neste år.

Livet mitt er veldig bra nå. Jeg har en jobb hvor jeg får utnytte de evnene og ressursene jeg har, med gode kollegaer og spennende arbeidsoppgaver. Jeg har en fantastisk mann, og verdens morsomste, trassigste og beste lille 2-åring.

Jeg har alltid sett og hørt dårlig. Jeg har også alltid vært bestemt på at det ikke skal hindre meg fra å bidra i samfunnet på den måten jeg kan, eller stoppe meg fra å leve et normalt aktivt liv. For å få til det har jeg også blitt nødt til å innse at jeg trenger litt hjelp noen ganger. Arbeids- og utdanningsreiser bidrar sterkt til at jeg kan jobbe i en så høy stillingsprosent som jeg gjør. Inntil 1. januar 2011.

Nå har byrådet i Oslo bestemt at fra 1. januar 2011 skal ordningen med arbeids- og utdanningsreiser legges om. Det skal i større grad bli samkjøring, slik at flere funksjonshemmede skal dele bil på vei til og fra jobb- eller utdanningssted. På papiret høres det vel og bra ut – jeg har ingenting imot å kjøre til jobben sammen med andre. Problemene oppstår når dette skal settes ut i praksis, fordi vi rett og slett ikke er så mange funksjonshemmede som skal fra samme sted til samme sted på omtrent samme tid.

For funksjonshemmede er akkurat like ulike som alle andre mennesker. Vi har ulike jobber, ulike familiesituasjoner og ulike liv.

Forbi huset mitt går det en buss hvert kvarter i rushtiden. Alle som vil kan hoppe på og ta den bussen som måtte passe. Hvis noen andres 2-åring slår seg vrang på vei til barnehagen, og leveringen plutselig tar 20 minutter lengre tid, så tar de bare neste buss. Byrådet har bestemt at en slik fleksibilitet skal ikke funksjonshemmede ha.

Hvis det er sterk sol, eller snø og overskyet ute, kan ikke jeg ta den bussen. For meg vil det kreve så mange krefter å holde oversikt over alle bevegelige objekter i trafikken, alle skilt og fortauskanter, unngå å bli påkjørt og samtidig vite hvor jeg går, at jeg er utkjørt før jeg i det hele tatt kommer meg til jobben. Da kan jeg ikke gjøre den jobben jeg skal.

Fra 1. januar 2011 forventes det at jeg beregner minst en og en halv time når jeg skal på jobben. Jeg må bestille taxi på forhånd, og være klar for å bli hentet et kvarter før og et kvarter etter det tidspunktet jeg har bestilt. I tillegg må jeg forvente å bruke en time på transporten i rushtiden, for at taxien skal kunne kjøre innom og hente og slippe av andre funksjonshemmede forskjellige steder i byen.

Hjemmefra til min arbeidsplass tar det ca. ti minutter å kjøre – omtrent et kvarter med buss og trikk.

Jeg kan ikke forvente at min 2-åring skal være klar på eksakt samme tidspunkt hver morgen. Noen ganger går frokosten fint, andre ganger flyr brødskiver veggimellom og vi må skifte alle klær og bleier en ekstra gang. Slik er det i de fleste småbarnsforeldres liv, og slik er det også i mitt. Det har jeg ingenting imot – jeg gleder meg over å være mor, og jeg gleder meg over å kunne tjene mine egne penger. Fra 1. januar 2011 må jeg finne andre måter for å komme meg på jobben enn arbeids- og utdanningsreiser. Jeg håper jeg klarer det.