Nov 08 2011

Mitt liv som mamma

Category: UspesifisertDVT @ 12:35 pm

Da jeg skulle skrive om meg selv i min profil på Facebook, endte jeg opp med en oppramsning av roller og egenskaper som alle er deler av meg, og som jeg føler har hatt betydning for hvem jeg er. Halvdøv og halvblind var blant dem, men først et godt stykke ned på lista. Yrkestittelen min også. Men aller først står ett ord: Mamma. Det er den viktigste og den beste jobben jeg har.

Jeg har hatt mange mål for fremtiden, og de fleste av dem har blitt endret og byttet ut flere ganger. Bortsett fra ett. Jeg har alltid ønsket meg barn.

Så – da jeg endelig hadde funnet ham jeg ville få barn med, da det endelig ble en reell mulighet, kom tvilen. Skulle jeg tørre dette? Ville jeg klare å ta meg av et barn, jeg som ser så dårlig? Spørsmålene kom faktisk litt overraskende på meg. Jeg kjente jo mange synshemmede som allerede var blitt mødre og fedre, og som så vidt jeg kunne se klarte oppgaven utmerket. Barna deres fikk både mat og klær, oppfølging på skolen og i fritiden, og vokste endatil opp til å bli flotte, oppegående personer. Men hva så med meg? Hadde jeg det som skulle til for å bli en god mor?

Hvor denne tvilen kom fra, vet jeg ikke sikkert. Ingen har noen sinne sagt til meg at jeg ikke burde få barn. Kanskje har ingen ment det heller. Men jeg ble aldri spurt om å hjelpe søsknene mine å skifte bleie på deres små. Jeg ble ikke spurt om å sitte barnevakt i nabolaget, som klassevenninnene mine. Jeg tror nok ikke verken søsken eller naboer la noe bevisst i dette, men likevel plantet det en tvil i meg. Turte de ikke å la meg ta hånd om barna sine? Var det fordi jeg ser dårlig?

Heldigvis var beskjeden en helt annet da jeg snakket med de rundt meg. Mannen min, mamma, søsken og venner skjønte ikke hvorfor jeg skulle tenke sånn, og selv om jeg gikk mange runder med meg selv, også etter at jeg ble gravid, ble også jeg etter hvert tryggere. Jeg har en masse omsorg å gi, andre synshemmede klarer fint å være foreldre, og det finnes en løsning på det meste! Nå har jeg en trygg og aktiv sønn på tre år, full av humor, oppfinnsomhet og ukuelig vilje. Og i magen har jeg hans lillebror. Jeg føler meg utrolig privilegert som får lov til å være mammaen deres, og jeg koser meg!

Det er klart at det er slitsomt. Hardt arbeid. Frustrerende enkelte ganger, faktisk! Men slik er det også for alle andre foreldre, har jeg skjønt. Om de enn har alle sine sanser i behold! En del situasjoner er nok mer slitsomme for oss, og mange ting må vi løse annerledes enn andre foreldre. Men sammen har vår lille familie funnet gode måter som fungerer for oss. Jeg har tilbrakt mange timer på internett, for å lese om beste barnemat, bilsete og regntøy. Vi har spurt andre synshemmede foreldre til råds om alt fra valg av barnevogn til hvordan få i hvert fall noe av grøten inn i babymunnen. Vi har søkt om prioritet i den nærmeste barnehagen, taxi-reiser og talende febermåler. Vi har gjerdet inn hagen. Og – vi har bedt om hjelp når vi har trengt det.

Med brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har jeg et par ekstra øyne for å sjekke om det er flekker på klærne til sønnen min, til å bli med på babysvømming eller klippe barnenegler. Og besteforeldrene blir nesten snurte om vi ikke spør dem om skyss for å hente den nye sklia til hagen,  lese godnatthistorie når de er på besøk, eller å sitte barnevakt.

Stort sett har vi likevel funnet ut av ting på egen hånd. Hjemme har vi sikret trapper, stikkontakter og fjernet bordduker, slik at det blir lettere å følge med. Jeg velger lekeplasser med gjerde rundt, slik at jeg lettere kan holde kontroll. Jeg holder meg i nærheten av sønnen min, samtidig som jeg er bevisst på å gi ham det rommet og friheten han skal ha. Vi har strenge regler om å holde hender når vi er ute og går, alltid ha selene på hvis vi bruker vogn, alltid stoppe når mamma eller pappa roper ”Vent!”, og aldri, ALDRI leke gjemsel med oss. Andre rister på hodet når jeg forteller dette, og skjønner ikke at dette kan fungere, men på disse reglene er jeg streng, og for min sønn er det helt normalt at det må være sånn. Så vet han at han får klatre, hoppe og løpe så mye han orker så snart omgivelsene tillater det.

Det viktigste for meg er at barna mine får en trygg og god oppvekst, med de samme mulighetene og ansvaret som andre barn. At jeg, og ingen andre, er mamma for mine barn. Det siste tror jeg faktisk ingen som kjenner meg betviler – selv om vi får hjelp til noen ting er det fortsatt vi som er foreldrene og har styringen, og det er oss gutten vår henvender seg til når han vil ha trøst eller svar.

 

Stort sett har jeg ikke møtt mange fordommer. Jeg har aldri fått barnevernet på døra, eller blitt stilt til veggs den gangen vi tok med gutten vår på legevakta. Og om jeg noen ganger har blitt forhørt på helsestasjonen, eller føler at jeg får noen ekstra blikk fra de andre foreldrene i barnehagen eller andre, så vet jeg nå at det gjør ikke noe. For dette fikser jeg – morsevnen sitter ikke i synsnerven!