Oct 05 2009

Stokkvegring

Category: SynDVT @ 11:43 am

De siste ukene og månedene har jeg lagt merke til at jeg ikke ser så veldig godt. Dette burde ikke komme som noen stor overraskelse, for det har jeg faktisk aldri gjort, men nå er det blitt verre enn før.

Jeg vet jo godt hvorfor det er slik – det er lenge siden jeg var hos øyelegen og fikk bekreftet at jeg har fått mer grå stær. De lurer på operasjon, men foreløpig har de villet vente.

Og nå er det umulig å komme unna lenger. Jeg ser dårligere. Det er pes. Det gjør at jeg bruker lenger tid på ting enn før, og jeg blir mer sliten. Jeg har også lagt merke til at jeg har sluttet å gjøre ting jeg gjorde før. Jeg lar være å dra til sentrum. Jeg avslår invitasjoner. Jeg tar drosje til jobb.

I veska mi ligger det en stokk. Den er hvit, og kan foldes sammen og festes med en borrelås. Slik har den ligget lenge.

Jeg har mistet syn før. For omtrent tre år siden gikk det fort, og stokken ble en fast følgesvenn. Jeg lærte meg punktskrift. Så fikk jeg en ny hornhinne.

Jeg har jo opplevd det før, så hvorfor det skulle bli så vanskelig å ta fram igjen kjeppen denne gangen vet jeg ikke. Jeg har tenkt på det hver dag de siste ukene. Hvor dumt det er. At jeg setter både meg selv og andre i fare når jeg beveger meg i trafikken. At jeg sikkert ser ut som en narkoman der jeg går – subbende, med blikket limt til bakken og skuldrene oppunder ørene, mens jeg nestenkolliderer med søplespann og irriterte mennesker for annenhver meter.

Jeg vet det jo, men det er så deilig å klare seg uten! Så deilig å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Så deilig å ha begge hender fri. Deilig å ikke være så blind…

På jobben brukte jeg i dag en hel del tid på Facebook. Før du setter kaffen i halsen – det var helt legitimt, jeg lover! Det var research til en artikkel jeg skal skrive, men det endte opp med å gi meg et velfortjent spark bak. Det finnes en Facebook-gruppe – “Nytt syn på livet” heter den.

I dag gikk jeg ut fra kontoret med kjeppen i neven. Jeg gikk ut av heisen, festet grepet om håndtaket og lot resten av leddene falle ned og klikke seg på plass. Med solbrillene trygt plassert på nesa gikk jeg ut døra, og ikke inn i en ventende taxi. Jeg gikk opp Bogstadveien, og til Majorstua for å ta bussen hjem.

Jeg slappet av. Folk gikk til siden. Foreldre halte ungene sine ut av veien, biler stoppet ved fotgjengerfeltene. Fuglene sang og solen skinte! Jeg gikk hele Bogstadveien opp, uten å få skeivt smilende partnere i pinlige møtedanser. Uten å vike unna for hastende lyktestolper i siste øyeblikk. Uten å føle meg som en idiot da jeg spurte sjåføren om hvilken buss det var.

Og det beste av alt? Jeg så bedre! I stedet for å nikonsentrere meg om alle små og store hindringer i veien kunne jeg løfte blikket og se menneskene som kom imot meg. Ingen skulderdulting eller irriterte blikk. Jeg registrerte to hunder, tre søte unger i barnevogn og at det ikke var salg på Polarn O. Pyret i dag. Jeg er frelst.

Fra nå av er stokken og jeg et par igjen. Jeg er nok fortsatt ikke klar til å vise vår kjærlighet i hjembygda, og jeg håper at ingen kommenterer forlovelsen riktig ennå – det skal fortsatt lite til for å vippe meg av pinnen. Men det er ikke viktig. Nå vil jeg ikke lenger gå alene.

Comments are closed.