Sep 15 2008

Ni måneder

Category: BarnDVT @ 8:44 am

Ni måneder er lenge, men likevel er det som jeg nettopp er blitt vant til å ha deg der. Det blir rart når du ikke skal være der inne lenger, men her ute. Hos meg. I armene mine.

Rart, men fint.

Jeg synes det er så koselig å kjenne at du sparker. At du strekker og beveger deg, selv om jeg ikke får lov til å sitte foroverbøyd lenger! For da vet jeg at du har det bra, og det er det absolutt viktigste som finnes!

Og når du hikker synes jeg så fryktelig synd på deg, for jeg vet hvor kjipt jeg synes det er å hikke selv. Da blir du liggende og vri deg, og jeg forsøker å stryke deg litt over ryggen og vugge deg forsiktig. Det lover jeg å fortsette med når du kommer ut også.

Når du ikke har sparket på en liten stund blir jeg kjempebekymret, og så dytter jeg kanskje litt på deg til du dytter tilbake. Beklager det, jeg maser sikkert veldig. Jeg er bare så uendelig redd for deg, og så må jeg bare sjekke at du fortsatt er der, liksom. Noen ganger tror jeg at du skjønner det, for da gir du bare et lite spark som for å si “Slapp av, mamma!”, og så legger du deg til å sove igjen. For selv om det sikkert høres veldig teit ut, kjennes det mange ganger som om du snakker til meg der innefra. Sukker litt og forsøker å berolige meg. Jeg liker å tenke det. Jeg tror du er veldig snill.

Det føles rart å være så inderlig glad i noen som jeg ikke engang har møtt. På samme tid føles det som jeg allerede kjenner deg. Synes jeg vet litt om hvordan du er, hvordan du tenker. Jeg er så veldig nysgjerrig på om det stemmer? Hvordan personligheten din er, hva du liker. Jeg gleder meg til å få hilse på deg, på ordentlig, selv om det er litt skummelt også. Da blir du så virkelig, liksom. Du har vært så langt borte så lenge, og jeg har drømt om deg, tenkt på deg, ønsket deg. Nå er det bare noen få uker igjen.

I går var vi, pappaen din og jeg, og hilste på noen vi kjenner som også har en liten gutt. Etter hvert tror jeg gutten kjedet seg litt, han sutret og ville ned på gulvet. Pappaen din plukket ham opp, og så gikk de en liten tur for å se på noe sammen. Han hadde et sånt spesielt smil da, pappaen din. Akkurat som når han klapper på deg, utenpå magen, og når du gir et lite spark og liksom sier “Hei pappa, her er jeg!”. Da blir han veldig glad! Jeg tror nok han gleder seg veldig, han også.

Jeg håper alt er klart til deg når du kommer. Jeg håper vi snart finner et fint hus vi kan flytte til, med en liten hage du kan leke i når du blir litt større. Men vi skal nok få det fint her i leiligheten også. Vuggen din står her, og om et par uker skal pappaen din til Sverige og hente vognen. Neste helg får vi besøk av mormoren og morfaren din. De har med seg en masse greier til deg – dyner, madrasser og klær. De spør hele tiden hvordan du har det, alle besteforeldrene dine.

Vi venter på deg alle sammen, skjønner du. Tantene, onklene og søskenbarna dine også. Men jeg tror nok mest meg. Jeg blir nok en veldig masete mamma, det tror i hvert fall pappaen din!  Føler meg så utrolig heldig som skal få lov til å være mammaen din. Akkurat din. Jeg håper at du ikke blir skuffet.

Comments are closed.